Stopp Støyen fikk årets Frivillighetspris for å ha vist et helt spesielt pågangsmot, kreativitet og innsats.
Kampanjen var kanskje tidenes mobilisering i Oppegård, og en slik oppslutning er noe vi innbyggere kan være stolte av. Med klar oppfordring fra ordføreren om å delta aktivt i høringsprosessen rundt etablering av Beredskapssenteret, har innbyggerne sjelden stått mer samlet.
(Publisert Oppegård Avis april 2018)
Gjennom en fantastisk kampanje ved bruk av opprop, sang, demonstrasjoner, appeller, løp og fakkeltog, har Oppegårds innbyggere blitt hørt i hele Kongeriket. Initiativtakerne har vært tydelige på at de er positivt innstilt til etableringen av et Beredskapssenter, men ikke til støyen det medfører. Pådriverne i Stopp Støyen har også uttrykt at dialogen med alle politiske partier har vært positiv, mens dialogen med regjeringen har blitt kritisert og utskjelt. Og så tar det helt av!
Felles fiende samlet folket
Det er alltid en bakside av medaljen, også i dette tilfellet. Mange i Oppegård som var for Beredskapssenter og brydde seg lite om støyen og holdt seg lavt i terrenget. De ville vente og se. Barnehagene kunne vel like gjerne flyttes. På den annen side var motstanderne av Beredskapssenteret i sin helhet, sterkt deltakende i Stopp Støyen, og kampanjen ble uklar. De som var imot alt fikk mest oppmerksomhet.
Gode demokratiske prosesser ble i stor grad forvandlet til økt grad av beskyldninger. Splittelsen var ikke til å unngå. Irrasjonelle argumenter gikk på at daværende justisminister Amundsen ikke ville møte Stopp Støyen. Når han gjorde det, var de like gjerne imot alt han mente.
Allikevel ble kompromisser ble etablert, og folket skulle høres i hele prosessen.
Splittelse
Etterfølger, Sylvi Listhaug ble beskyldt for å ikke svare på brev om et møte. Ved personlig oppmøte når første spadetak skulle tas, ble hylekoret forsterket med beskyldninger om at hun nektet å høre, nektet å ta ting til seg! Nektet å ta et møte med Stopp Støyen. Hva var det hun nektet? Alle disse beskyldningene uten rotfeste i virkeligheten. Ingen fortalte eller publiserte hva de ville ha møtet om. På dette tidspunktet førte mobiliseringen til splittelse og fungerte ikke lenger som et høringsorgan..
Deilig å ha noen å hate
Ikke før setteminister Sandberg hadde entret taburetten, kritiserte politiske populister, som Wilkinson, regjeringen for ikke å love et møte. Forespørselen om et møte hadde ikke engang blitt sendt på det tidspunktet.
Uten engang å fortelle vite om hva Stopp Støyen vil fortelle ministeren, innholdet i brevet, fortsetter agitasjonen for å opprettholde en fiendskapet. Tempoet må liksom holdes igang. Uten dette lever ikke adhoc kampanjen.
Når en spør hva Stopp Støyen egentlig er så svarer talsperson Marstrander hva Stopp støyen ikke er. For Stopp støyen er ikke noen forening, ikke noen organisasjon og ikke noen politisk gruppering sånn sett. Kun frivillig engasjement.
Det er bra det, men å hevde at en minister bryter løfter, ikke prater med innbyggere bygger dessverre ikke opp til god demokratisk dialog.
Dette er ingen kritikk til Stopp Støyen sin opprinnelig intensjon, men et varsko til alle i en positiv bevegelse som Stopp Støyen er, om at vi nå risikerer å rive ned det som var grunnlaget for fortjenesten av Frivillighetsprisen.
Det hjelper ikke å slå umotivert ned på en motpart. Vi har vært vitne til hvorledes angrepet på en justisminister kan føre til en mulig regjeringskrise. Det gikk så langt som å få avsatt minister og malt henne på et kors. Proklamert på beste sendetid i nyhetene.
Det er som Listhaug på korset skulle sagt “Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!”