Tenk deg en situasjon der en hel sides annonse i Dagbladet reklamerer hasj og marihuana, eller heroin til halv pris. Garantert god kvalitet og pengene tilbake hvis resultatet ikke svarer til forventningene. Faller dette utenfor rimelighetens grenser eller finnes det noe fornuftig i det?
Redaktører: Jarle Ø. Ødegaard og Morten Hagelund
(Artikkelen er publisert som Studerende Liberalister ved Norges MarkesHøyskole (NMH) vårsemeteret 1995)
Legalisering av narkotika er en debatt som har pågått i flere år og som hadde sin storhetstid under hippie-tiden. Etter den tid har debatten beveget seg i små bølger hvor konsentrasjonen egentlig har dreid seg mest om å finne alternative løsninger til et omfattende samfunnsproblem, som synes å koste mye.
Ut fra et markeds-føringsperpektiv er nar-kotika et interessant marked, eller kanskje ikke. For den langt etterlyste forretnings-mann som tør å ta store risikoer og har ønske om «raske» penger, er vedkommende å finne i narkotika bransjen. Disse menn tjener godt på markedsimperfeksjoner; produktene er svært billige i produksjon og innehar en enorm avanse.
Grunnen til dette er at distribusjon av produktene har et logistikk problem; Det er nemlig forbudt! Straffen for å bli tatt er like høy som straffen for mord. Kompensasjonen for den store risiko betales av konsumentene. Narkotikaprodukter er vitenskapelig ansett som vanedannende og avh-engighetsbærende. Det vil si at produktene går under kategorien fmcg, eller fast moving consumer good. Siden det er ulovlig betales ingen moms, heller ikke skatt. Ettersom strafferammen for salg av narkotiske stoffer har økt, har også prisen på varen økt. Dette skulle tilsvare færre brukere, men det motsatte har faktisk skjedd.
Flertallet av kundene er mennesker i et sosialt lavere lag. Det innebærer at deres inntekt er for lav til å betjene daglig inntak og må derfor ty til kriminelle handlinger for å finansiere et forbruk som de er avhengig av, akkurat som andre må gjøre hvis de ikke har råd til noe så avhengighetsbærende som melk. Denne type kriminalitet; vinnings-forbrytelser, ran og vold er konsekvenser av høy markedspris.
Økningen i kriminelle handlinger er proporsjonal med antall nye brukere. En narkoman blir derfor kriminell i dobbel forstand. Vedkommende er konsument av et ulovlig stoff i tillegg til at en blir en tyv for å finansiere kjøp av stoffet.
Narkotikakriminalitet må relateres til narkotikaen i seg selv. Og hoved-forskjellen mellom nar-kotikakriminalitet og vinningskriminalitet, er at vinningskriminalitet og vold rammer en tredjeperson, narkotikakriminalitet gjør ikke det. Narkotikabruk rammer kun brukeren isolert sett. Man har derfor en forbrytelse uten offer.
Det er i dag forstått slik at det i forbindelse med narkotikaen følger vold, innbrudd og økte sosiale utgifter. Hovedvekten av kriminaliteten skyldes behov for penger. Det store pengebehovet skyldes ene og alene den høye prisen på narkotika.
Produksjons-kostnadene for narkotika er relativt minimale og koster ikke per kilo mer enn norsk mel. Transportkostnadene er også minimale og det koster mindre enn en sydentur for to å transportere et årsforbruk for alle narkomane i Oslo.
Det sentrale er derfor tilbud og etterspørsel, avanse og risiko. Halvard Tømte ved Oslo politikammer sa i et radio intervju 24. april at markedet for narkotika er regulert gjennom økt bruk av kartelldannelser for å øke tilbudet til Norge. Han bemerker at prisene aldri har vært lavere når tilgjengelig-heten er stor.
The Economist har gjort en omfattende analyse hvor det bekreftes at kjennetegnet ved narkotika-trafikken, er nettopp at prisen bestemmes av risikoen i de ulike leddene i distribusjonskjeden.
Et paradoks er at det aldri har vært så mange pågripelser, samtidig som det aldri har vært så mange dødsfall som nå i den senere tid.
I 1993 hadde Oslo alene 48 dødsfall som følge av overdoser. I fjor var tallet nesten doblet til 81. Dette er langt fler enn i Amsterdam som blir betraktet som skrekkens eksempel. Faktum er at i Amsterdam, hvor en rekke narkotiske stoffer er legalisert, har forbruket blant innbyggerne gått ned. Den snevre økning er forårsaket av stadig besøk fra utlendinger.
Krigen mot narkotika er tapt, og innsatsen hittil har bidratt til en fattigere befolkning som helhet, en rekke døde mennesker og betydelig rikere mafiabosser. I tillegg har vi fått en rekke nye kriminaliserte mennesker. Hvem som har kriminalisert dem? Jo det er oss som er tilhengere av forbudet mot narkotika. Redaktør i StudLib, Morten Hagelund, fikk bekreftet på et foredrag i forrige uke med Professor Leonard Peikoff i Boston, at staten skaper kriminelle miljøer ved forbud av narkotika. Staten gjennom krenkelse av enkeltmenneskes frihet til å ta egne avgjørelser, samt krenkelse av eiendomsretten og retten til fri handel, oppfordrer kriminalitet og skaper subkulturer som distanserer seg fra samfunnet.
Narkomane har ingen aksept hos sosialdemokrater og konservative. Narkomane blir stemplet som kriminelle gjennom statens doktriner. Nåde den sosialdemokrat som finner fornuft i en narkoman! En slik person blotter sin uvitenhet og verdighet ved profilering av egen dobbelmoralisme.
Det er bare en gjenstående løsning på problemet. Ved å ikke kriminalisere forbrukerne, dannes det derfor ingen subkulturer som er i opposisjon mot samfunnet. Det er hevdet fra Barne og Ungdomspsykiater, Per Olav Næss at stoffmisbruk er i ferd med å utvikle seg fra et protestfenomen til et taperfenomen. Da burde det vel ikke være noen tvil om at myndighetene i dag ønsker å dyrke slike tapere.
Videre spør Næss seg hva ungdom skal opponere gjennom, når selv miljøer som Blitz får kommunal støtte. Målet burde jo være at narkomane blir respektert som samfunnsborgere med like muligheter til å bidra til verdiskapningen i samfunnet.
Ved for eksempel salg av hasj og marihuana i Narvesen kiosker, ser vi at tilbudet kan bli så stort at prisen går betraktelig ned (det har skjedd i Amsterdam). På den måten blir vi gradvis kvitt de store kriminelle miljøer og bruk av vold i Oslo.
Sterkere stoffer burde man kunne få hos apotekene ved registrering der. Narkomane kan på den måten få sette sin sprøyte under oppsyn. Fordi de må registrere seg unngår man i enkelthet ny rekruttering til miljøet.
I tillegg sparer skattebetalerne milliarder av kroner på redusert aktivitet ved toll grensene, etterforskning av innbrudd, politispaning og helse skader. Grunnen til disse besparelser ligger i at narkomane ikke lenger er kriminelle og kan heller ikke etterforskes for noe som er lovlig.
Staten vil derimot innhente økte inntekter gjennom bedriftsbeskatning og merverdiavgift, som kanskje burde øremerkes forebyggende arbeid.
Hvis noen allikevel hevder at forbruket øker ved økt tilgjengelighet, noe som burde benektes, er dette ikke et relevant spørsmål. Selvfølgelig skulle markedsførere av hasj ønske økt forbruk! Spørsmålet er egentlig om hvilken rett staten har til å utøve makt mot enkeltmenneskets rett til å velge.
Statens uetiske og dobbeltmoralistiske politikk i dag, skaper flere problemer enn vi kan tåle. La oss få bort kriminaliteten og de enorme statlige utgiftene og la folk få velge selv hvilke produkter de selv ønsker å konsumere. Som The Economist i klartekst bekrefter det;
Etterspørsel skaper tilbud – forbud eller ikke!
Kilder:
- «Ingen klarer å knuse kokain industrien» Landsforbundet Mot Stoffmisbruk nr.4 1995
- Saure, L.W. «Krigen som alle taper» NyLiberalen nr.1 1995
- Mosfjell, B.J.»Forbrytelse uten offer» FRIpolitisk journal nr.1 1995