Alle vet at penger ikke har en konstant verdi. Dette er noe den enkelte i dag ikke kan kontrollere selv. Verdien på de pengene vi anvender endrer seg stadig vekk. I tillegg har vi inflasjon, noe vi heller ikke kan gjøre noe med. Vi kan heller ikke velge hvilke penger vi ønsker å bruke.
Redaktører: Jarle Ø. Ødegaard og Morten Hagelund
(Artikkelen er publisert som Studerende Liberalister ved Norges MarkesHøyskole (NMH) vårsemeteret 1995)
I de fleste land har staten monopol på valutaen som skal benyttes. I Norge er vi stort sett tvunget til å benytte kroner fra Norges Bank. Verdien av en krone kan vi måle opp mot hva vi kan kjøpe for dem. Foruten det har pengene ingen verdi.
Sjelden har spørsmålet blitt stilt om hvilken rett den norske stat gjennom sentralbanken har til å styre verdien av våre penger. Hvilken tillit skal man gi Torstein Molan for at han ikke over natten trykker opp dobbelt så mange tusenlapper og deretter gir pengene lavere verdi? Hvilken rett har staten til å regulere valutareserver og rentenivå? Er dette noe vi har tatt for gitt uten å tenke oss nærmere om? Finnes det alternative måter å organisere transaksjoner på?
Mange spørsmål reiser seg hver gang vi hører om prisstigning, enda vi vet at årsaken ligger kun i en feilslått pengepolitikk fra myndig-hetenes side. Er det mulig å innføre private penger og eller denasjonalise pengepolitikken?
Professor og nobel-prisvinner i økonomi Friedrich A. Hayek har skrevet mye om slike teorier. Hans teorier baserer seg fra det moralske såvel som det rent lønnsomhetsmessige motivet bak fri konkurranse i valutaer. Han startet sin teori ved å illustrere hva som faktisk skjer når en handler i en «taxfree» sone. Kundene der betaler i forskjellige valutaer, kassa-damen trykker på en knapp som regner ut prisen på et produkt ut fra den valutaen kunden ønsker å betale med. Når et slikt system skulle fungere rundt i de nasjonale markedene vil en kanskje komme frem til at den sterkeste valutaen er mest lønnnsøm. En finner ut at ved å betale f.eks. på REMA 1000 med Pund Sterling istedet for norske kroner kan man spare noen kroner fordi norske kronen er ustabil, er inflasjonsdrevet og har lav etterspørsel.
Slik konkurranse mellom valutaer vil risikere at kundene er med på å bestemme den faktiske pengepolitikk. Penger er i seg selv ingenting annet enn et produkt. På den andre siden vil valutakonkurranse drive inflasjonen ned mot null. Hvem vil bruke en valuta som kan redusere sin verdi å resultere i prisøkning på varer? De fleste vil bytte om til en annen, sterkere og mer stabil pengeenhet .
ECU eller felles valuta under den Monetære Union har også null inflasjon som overordnet mål. Problemet er at det nødvendigvis ikke hjelper å sentralisere pengepolitikken ytterligere. Det kan skape langt større klasseskiller ettersom den økonomiske veksten er forskjellig mellom de respektive medlemsstater og derigjen gjøre pris-, lønns- og verdien på valutaen relativt forskjellig.
Hayeks teorier er nøye og vel gjennomtenkte. De baserer seg på bankenes frivillighet til å trykke opp og låne ut penger. Verdien på pengene blir satt ut fra bankenes beholdninger sett ut fra innskudd, annen valutabeholdning, eiendom, gull etc. Folks tillit baserer seg på den tro at de kan få igjen pengene sine når de vil. Slik fungerete det i begynnelsen hvor Goldsmith i England startet de første bankene. Når problemer oppstå med å gi kunder penger de hadde krav på, samarbeidet de private bankene ved å låne ut penger til hverandre eller selge/kjøpe tilbake sin egen valuta. Differansen mellom innskudds og utlånsrenten var bankenes primære inntektskilde.
I følge Hayek vil et Europa med fri valuta-konkurranse være en idé for å stimulere til vekst hvor inflasjonen forblir minimal, friheten til den enkelte blir høy og konkurranseevnen overfor utenforliggende stater (USA og Japan) vil derfor bli bedret. Teoriene hans er langt lettere å gjennomføre under dagens teknologi. Betaling ved hjelp av kort ville gjøre det svært enkelt for butikkene. Når du går inn for å handle betaler en med et kort som direkte trekker beløpet fra din konto i Barclay Bank i England, REMA 1000 transaksjonerer dem i f.eks Tyske Mark og kanskje sørger de for å betale skatt i «Mikke Mus» penger. Spørsmålet er om noen politikere tør noen gang ta sjansen på å innføre et slikt system. Kanskje de ikke har noen valg.
I England hvor nytenkning og kapitalisme står sterkest, har befolkningen innført dette på egenhånd uten myndighetenes innblanding. Engelskmenn har innført lokale valutaer som har fellesbetegnelsen LETS (Local Exchange Trading System). I dag finnes det over 300 forskjellige slike valutaer i UK. De kalles Strouds, Pigs, Watts,Triglets, Norlets, Lokes eller en rad andre lokale betegnelser. Det er ingen mynter, ingen pengesedler, kun et lokalsamfunn der mennesker er blitt enige om å utveksle varer og tjenster seg imellom i et handelssystem uten penger. Alle som er med har sin egen konto. Hver måned får man tilsendt en kontoutskrift fra sitt lokale LETS kontor.
Ved hjelp av denne valutaen kan en handle i de fleste lokale forretninger og motta lønn i form av LETS. Handelen blir betalt ved hjelp av et sjekkhefte for valutaen. Med LETS kan en nå kjøpe ting en ellers ikke hadde råd til. Dessuten skaper LETS vekst i den lokale økonomien. Verdiene som skapes, forsvinner ikke ut av området men blir reinvestert i det lokale næringsliv. Stadig flere butikker, håndverkere og andre service industrier reklamerer med at LETS er akkseptert som betalingsmiddel. Resultatet av systemet er at folk får mer igjen for «pengene», arbeids-ledigheten har blitt redusert og serviceyrkene har fått mer å gjøre.
Et slikt system bringer den totale markedsøkonomien til et faktum. Et faktum hvor velstanden forbedres og det lokale næringsliv får blomstre fritt.
Kilder:
Dowd Kevin, Private Money IEA (1988)
Hayek F.A. Denationalisation of Money, IEA (1990)
Hayek F.A. Choice in Currency, IEA (1976)
The Times 17 Oct.1994 «Lokes make local economy go round»
Aftenposten 21 Jan 1995 » En moderne byttehandel»
Hvorfor medlemskap i MØSS bør være frivillig!
Til den kommende generalforsamlingen i MØSS 14.feb. foreligger det forslag om at medlemskap i MØSS bør baseres på frivillighet istedet for automatisk bundet medlemskap slik som det praktiseres i dag. Forslaget fra Jarle Ødegaard har flere begrunnelser:
Prinsipielt er det et spørsmål hvorvidt det er etisk riktig å knytte studenter på NMH sammen med automatisk medlemskap i en interesseorganisasjon. Det finnes ingen automatisk sammenheng mellom den politikk en interesse-organisasjon fører og det skolen praktiserer.
En skole med mål av seg å være markedsorientert bør innordne seg de ønsker skolens studenter etterspør, ikke ved bruk av tvang. Metoden som her anvendes minnes svært om den tid arbeidere hadde vanskeligheter med å få seg arbeid hvis en ikke samtidig meldte seg inn i LO. Den tid er heldigvis forbi. Allikevel finnes metoden ved Norges MarkedsHøyskole.
MØSS har tilsynelatende god inflytelse på stiftelsens ledelse. Men er det sikkert at denne «korporatisme» som her finner sted er til alles ønsker? Representerer MØSS alles interesser? I så fall har studentene helt identiske interesser. Hvis de i det minste skulle representere flertallets interesser, er det riktig at et mindretall MÅ bli identifisert og representert gjennom et slikt flertallsdiktatur?
Frivillig medlemskap kan bringe nye og sunne stimulanser til MØSS. Stoltheten av å være medlem og ikke minst oppslutningen blant MØSS arrangementer kan komme til å øke og bli mer engasjerende. Det er visstnok lov å melde seg ut, men dette av tungtveiende grunner. De tungtveiende grunner er opp til MØSS å avgjøre.
Forslaget om frivillig medlemskap i MØSS er mer prinsipielt enn en motstand mot hva MØSS faktisk gjør. De gjør jo ikke nødvendigvis så mye -ihvertfall ikke med tanke på hva kanskje en enkelt person skulle ønske de kunne prioritere av oppgaver.
For de som tar initiativet til å møte til generalforsamlingen bør vurdere etikken i forslaget. Det er nå engang slik at ikke allle er enig i hva MØSS foretar seg. La denne studenten få den minste lille frihet. Friheten til selv å velge hvor en vil være medlem.
Ikke la det gå fordommer mot enkelt-individer som tenker annerledes og som ikke vil la seg identifisere med en interesseorganisasjon. Ihvertfall ikke en med tvunget medlemskap.