Frivilligheten


(Innlegget førstegang publisert i Oppegårdsguiden Mai 2013 – Jarles TettPå)

Hvert lokalsamfunn formes ut fra frivilligheten. Her ligger engasjementet som skaper identitet, tilhørighet og kulturell særegenhet. Frivillighet er et bra begrep. Det kommer fra Fri Vilje.

Det er lite sannsynlig at vårt mangfoldige lokalsamfunn kunne hatt den form, innsatsglede og prestasjon dersom den var påtvunget! Fri vilje er kilden hvorfra verdiene skapes.

Frivillige sammenslutninger har andre formål enn ren fortjeneste og finansiert i all hovedsak på frivillig innsamlet støtte. Idretten og andre har gjort sine regnskaper for å fortelle oss at de bidrar med millionbeløp i ulønnet arbeid.

Men frivilligheten koster!

Den krever ressurser, fasiliteter og midler til drift. Idretten og større organisasjoner har blitt pressgrupper for å få sin del av statlige og kommunale midler. De frivillige ønsker å få betalt for sitt bidrag.

Presset på kommunen har blitt så stort at det har endt opp med en egen temaplan. En plan for samarbeid med fokus på helseperspektivet og fysisk aktivitet som forebygger helseskader.

Dessverre har kampen om knappe ressurser satt grupper opp mot hverandre. For mye av tiden går til å sloss om flere idrettsanlegg, Nærmiljømidler, tippemider og direkte støtte. Frivilligheten selv frykter at høy egenandel hindrer rekruttering og at næringslivets deltakelse som sponsorer gir for lite resultater.

Det skal ikke underslås at frivillighet også er mye frustrasjon, dårlig planlegging, for mange individuelle avgjørelser, mangel på tydelig ansvar og behov for mer profesjonell håndtering.

Utfordringene ligger i prioriteringer. For å prioritere er det behov for retningslinjer og regler. Da kommer styring som igjen er det motsatte av frivillighet!

Frivilligheten har mange og gode formål. Det læres og utvikles utrolig mye. Spesielt for barn og ungdomsrelaterte aktiviteter. En lærer og praktiserer samarbeid, ledelse, helse og miljø som skolen ellers ikke tilbyr. Dette i tillegg til det kulturelle, musikalske og fysiske bidrag.

Men hvorfor er er frivilligheten viktig i Oppegård?

Trenger vi mer eller klarer vi oss med mindre? Det viktigste er kanskje så enkelt som det sosiale og kulturelle tilhørigheten den skaper. At den kan ivareta de som ellers er på vei til å falle utenfor. De barn og unge som mangler tilhørighet har større sjanse for å tilfalle miljøer som rekrutterer til rus og småkriminalitet. Derfor er kanskje den støtten vi gir til frivilligheten aller viktigst for de organisasjoner som aktivt bygger opp under inkludering.

Alle organisasjoner har en formålsparagraf og innen alle gode formål kan de også bidra til inkludering, og forhindre at noen faller utenfor.

Kanskje bør vi kreve at alle frivillige har som mål og en plan for aktivt forhindre rekruttering til rus og kriminalitet. Dette kunne vært en forutsetning for offentlig støtte. Det ville gitt målbare og samfunnsøkonomiske resultater.

Det burde vært første prioritet!